|
Thomas Sørum, bondesønnen fra Lier i Drammen. Fotballspissen som Haugalendingene har ventet på
lenge. Lyslugget, med et imøtekommende smil og et intelligent blikk. Hva mer kunne Kathrine Moholt ha ønsket seg som kandidat i "Jakten på kjærligheten".
Tekst: Agnes Lovise Matre
Foto : Geir Tangen
Thomas mangler bare en faktor. Han har samboer, og har allerede etablert seg med to små unger og eget hus i Frakkagjerddalen. Bare et steinkast nedenfor ligger brygga og
dupper i Aksdalsvannet.
- Vi kjøpte dette huset bare et halvt års tid etter at jeg kom til Haugesund. Det vrei seg i meg hver eneste gang jeg skulle ut med 10 000 rett i lomma på en utleier, derfor
valgte vi å kjøpe, svarer han på spørsmålet om han har tenkt å gjøre seg til Haugalending for godt.
Thomas har andre planer på sikt. Når tiden i FKH er over, vil
han vende nesa hjem og overta gården i Lier.
- Jeg har egentlig ikke så veldig god peiling på hvordan den drives. Vi produserer blomkål og kinakål og litt korn, men jeg har planer om samdrift
med min far en tid før jeg overtar.
- Foreldrene mine har et hus i Spania, og kommer sikkert til å bli der mye av tiden etter at jeg overtar gårdsdriften, forteller han. Thomas har ingen utdanning
utover Norges toppidrettsgymnas, men det burde holde når en har 450 mål flat østlandsmark, spekka i kålhoder, å fø seg på. Foreløpig er Thomas fornøyd med å være
i FKH, og trives med klubben og kameratskapet der.
Fikk egen fotballbane av pappa
- Har du en fotball - så har du alt, sa Ivar Hoff en gang. Slik var det at det startet for Thomas.
- Jeg har spilt fotball siden jeg var fem-seks år, forteller han. Det meste av tiden gikk med til det. Liungen var min første klubb, forklarer han. Et skikkelig
lokallag. Men fotballtreningene var ikke nok for lille Sørum. Fra morgen til kveld ville han spille. Han og nabogutten Kristian ble enig om høyt ballpress.- Vi maste og maste på foreldrene mine, og
tilslutt ga de etter og ryddet plass til mål og en egen liten fotballbane på gården. Der samlet ungene i nabolaget seg og spilte fotball det meste av tiden, smiler han. Thomas var også en iherdig skiløper
frem til han var 15 år. Da han begynte på NTG, måtte han velge og la langrennskiene på hylla.- Jeg er glad jeg valgte fotballen, forteller han mens han tar en slurk kaffe. - Fotballen tar enormt
mye tid, og mye må forsakes av andre ting. Hadde jeg valgt langrenn i stedet, hadde jeg ikke kunne gjøre annet, og hadde måttet satse enda mer. - I ungdomsstiden gikk jeg nok på fest i blant, men
jeg har nok samlet sett, festet mindre enn gjennomsnittet, legger han til.
Som så mange andre unggutter gikk Thomas med en drøm i fotballmagen sin.
- Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om
å bli profesjonell fotballspiller. Den drømmen delte jeg med mange. - Jeg hadde heiet på Strømsgodset hele tiden, og hadde utrolig lyst å lykkes der. - Det var derfor vanskelig å sitte
på benken år etter år i gamleklubben, og nå i ettertid, lurer jeg på hvordan jeg orket det. Det må ha vært den ufattelige trangen til å lykkes for dem som drev meg, og som gjorde
at jeg ikke skiftet klubb før. - Det gikk etter hvert på selvtilliten løs, og da jeg kom til FKH var det med en ganske skakkjørt selvtillit.
 Kunsten å bygge opp mennesker
Thomas følte sterkt på presset fra Haugalendingene i førstningen. Fra å være en benkesliter, uten tillit, skulle han nå være spissen alle hadde gått
og ventet på i flere år.
- Det som gjorde at jeg klarte overgangen er trenertypene vi har i klubben. De gir meg en veldig trygghet, er alle gode pedagoger og kan kunsten med å bygge opp mennesker. De
aller fleste vokser på positive tilbakemeldinger, og jeg er overrasket at ikke flere trenere rundt omkring skjønner dette. - Jostein kan gjerne gi oss inn i garderoben når vi har prestert dårlig,
men det som skjer der, blir der. Han er fantastisk lojal mot spillerne sine.
Thomas får ikke skrytt nok av Maakeberget og den jobben de har gjort og gjør for spillerne.
- Jeg har aldri sett maken til gjeng.
Får vi et baklengs, så går det bare noen sekunder, og så begynner de å heie igjen. Det er sjelden kost, men utrolig motiverende.
Dritredd for å dø
Hva med livet ellers, spør vi han. Er det mer enn fotball?
- Ja, jøss, her er det unger fra morgen til kveld, ler han. Dagen min går i at jeg leverer ungene i barnehagen klokken ni, trener klokken ti og tilbringer litt tid
på klubbhuset med de andre, før det bærer hjem igjen til henting av unger og alt det som det fører med seg. - Det er utrolig travelt med en ett-og to- åring i huset, og når de har lagt
seg om kveldene, ramler jeg sammen som en sekk, flirer han.
På kjøkkenbenken står en diger pussemaskin som durte og gikk da vi kom, og Thomas forteller at samboeren har tatt med ungene til østlandet
og lagt igjen en lang liste over alt han skal gjøre mens de er borte.
- Det er greit også det. Ikke så lett å få gjort noe med to småtasser i hus, forklarer han, mens han plugger i
et vidunder av en kaffemaskin og brygger kaffe i rene "Cafe Samson" stil for oss.
På spørsmålet om livet etter dette her, svarer han kontant. Jeg tror ikke på noe, og er nok ihuga ateist, men
så legger han kjapt til: - Jeg kunne egentlig tenkt meg å vært kristen, for jeg er dritredd for å dø, forklarer han med ekte engasjement. - En prat med Sten Ove syns han kunne vært interessant
i den sammenhengen.
I likhet med mange andre nordmenn leser Thomas også Knausgård om dagen. "Min Kamp" bind 1,2,3,4 og 5 er unnagjort. Ellers så går det mye i krim.
- Jeg startet ut med
pappa sine "Hardybøkene" da jeg var liten, så fortsatte det i Anbjørnsens "Pelle og Proffen", og deretter Lars Saabye Christensens, "Beatles" og "Bly". Den siste i denne serien "Bisettelsen"
var bare en røre, flirer han. - Ellers velger jeg for det meste maskuline bøker, om det går an å si det sånn.
Godt kameratskap
Thomas har et godt forhold til alle i klubben, men som på alle andre arbeidsplasser knytter en seg mer til noen enn andre. Det har med kjemi å gjøre.
- Vi er en liten kortgjeng
som treffes. Per Morten, Are, Tori, Sten- Ove, Jakob og Dag Roar.
- Du må presisere at vi spiller bare skikkelige kortspill og aldri poker, legger han til med et bredt glis. - Alle i klubben er kjekke mennesker,
og jeg synes det er en utfordring når noen blir sittende på benken uke ut og uke inn. Akkurat det kan jeg alt om. Vi prøver så godt vi kan å bygge hverandre opp fra begge sider. Vi har ingen
som prøver å jekke andre ned om de selv sitter på benken, og heller ingen som får spille, som hoverer over at de er en av de elleve.
- Det som provoserer meg mest i livet er latskap og urettferdighet,
uten at jeg har noen eksempler her og nå, forteller han oss. Lat er vel noe vi ikke har følelsen av at Thomas Sørum er. Skal du livnære deg på å dyrke blomkål i Norge kan en heller
ikke være det, tenker vi med oss selv. Lat er heller ikke noe vi forbinder med en fotballspiller som får tidsklemma til å gå rundt med ungeskrik, bleier, harde taklinger, flotte skåringer, samboer,
kortspill og vedlikehold av hus. På spørsmålet om hvordan han skal takle Rosenborg til helgen, svarer han kontant: - vi får lære oss å drite i det, ha det gøy og spille fotball,
akkurat som på løkka for 20 år siden.
|
