Einar Berdinessen ruver i terrenget. Legg til et hvitt skjegg og en nesten alltid tilstedeværende cowboyhatt og du har for mange selve personifiseringen på FKH-supporteren. Selv føler ikke 60-åringen seg som noe «ansikt utad».

- Jeg er bare meg selv. Det har jeg alltid vært.

Nabo til Haugesund Stadion

Som nærmeste nabo til Haugesund Stadion bedyrer han selv at den geografiske nærheten til klubben er tilfeldig. At det var andre ting enn det å kunne stå i vinduet i Grindesvingen og kikke ned på matta som fikk han til å flytte til byen for et par år siden. Sentralitet. Behovet for å slippe hagearbeid. Det å ha kort vei til alt det Haugesund har å tilby. Sånne ting.

Vi er ikke overbevist.

Vi tror tvert imot, bevisst eller ubevisst, at det å kunne puste inn graslukta fra matta på stadion om våren fikk Berdinessen til å bli byass i voksen alder. Det å se den bli stadig grønnere. Og se fotballklubben i hjertet gradvis våkne til liv frem til seriestart. Det er i så fall fullt forståelig når man som Einar Berdinessen elsker FK Haugesund.

- FK Haugesund betyr stadig mer for meg jo eldre jeg blir og jo mer jeg får oppleve. Det å få være med å oppleve både seire og tap, opp- og nedturer, det gir meg mye. Ikke bare glede naturlig nok, men en supportertilværelse skal ha begge deler. Både det søte og det syrlige.

Offshore-arbeideren er ikke videre glad i medgangssupportere.

- Det er i motgang man trenger støtte. En supporter skal være der for laget – ikke kun i godværsdager, men også når det går tungt. Det er litt for mange som melder seg ut når vi ikke vinner fotballkamper. Det synes jeg ikke noe om.

Oppvekst

Når man vokste opp på Karmøy på 60-tallet var det ikke så mye annet å gjøre enn å spille fotball. Eller å se på fotball. Ettermiddagene ble tilbragt på banen på Skeie og hver helg tok man siden kvart over to-bussen fra Hinderaker inn til byen for å se et av byens lag spille. Haugar. Djerv 1919. Vard. Det var det samme.

Fikk man nye fotballsko sov man med de på om natta.

Tippekampene som siden skulle komme fra England nøret bare opp under fotballinteressen.

- Jeg, som mange andre, gikk og gledet meg til tippekampen i en uke. Det var andre tider den gang, kan Einar fortelle.

Maakeberget

I 2010 skjedde det noe. Berdinessen ble medlem av Maakeberget.

- Frem til dess hadde jeg vært et slags «skapmedlem». Siden har jeg reist land og strand rundt med supportergruppa. Det å dra på bortekamper er utrolig kjekt. Hver bortekamp er i seg selv en opplevelse – uavhengig av resultatet.

Einar, som mange andre, er klar på at Eliteseriefotball ikke er noe man skal ta for gitt i Haugesund. At statusen som topplag i norsk fotball ikke kommer av seg selv, men må pleies og næres. Hver dag. Og støttes. Hvis ikke kan man fort våkne opp til en skikkelig fotballnedtur.

- Jeg orker ikke tenke tanken en gang om «worst case scenario» skulle være ute. Vi er heldige som har et eliteserielag i denne byen. Det må vi ta vare på. Å ha FK Haugesund i eliten er utrolig viktig, ikke bare for enkeltpersoner, men for hele regionen.

Einar blir stille et kort øyeblikk.

- Nei, nå snakker vi ikke mer om de greiene der. Vi må være optimister. Jeg tror FKHs fremtid er lys og at vi forblir et stabilt lag i toppen av norsk fotball.

I kjeledress

Når FK Haugesund mobiliserer til dugnad er Einar Berdinessen aldri vanskelig å be. Han har bidratt med mye. Spadd opp «Gamlå». Vært med på målinger av flomlysene midt på natta. Montert bølgebrytere på ståtribunen. Og brukt denne våren på å gi Macron-tribunen en overhaling. Får han det som han vil blir bidragene enda flere i årene fremover.

- Om to år er jeg pensjonist. Da ser jeg for meg å hjelpe til enda mer. Nå jobber jeg offshore og er ofte bortreist, men er jeg først hjemme er jeg alltid klar i kjeledressen dersom klubben trenger meg.

Apropos offshore. Hvordan følger man FKH fra Nordsjøen?

- Prøver å få sett kamp på TV, men det er ikke alltid enkelt. Da blir Facebook eller andre måter løsningen. Det blir uansett ikke det samme som å være på stadion. Fotball må ses fra tribunen. Ja, også savner jeg de gamle kampprogrammene. Og en oppdatering av boka som tok for seg FKH-historien. Og Niko. Og Sørum. Og Taz. Og skilting til «supporterinngang» på stadion. Og …

Her kjører vi hyppige temabytter.

Cowboy

Cowboyhatten. Vi må snakke om cowboyhatten. Eller hattene. Einar har nemlig flere.

- Jeg har alltid elsket køntri-musikk. For meg er FKH og køntri viktige deler i livet og da kan man jo like gjerne kombinere det. Derav cowboyhatten på kamp.

På bortekamper kommer folk ofte bort og spør om han er «han derre FKH-supporteren» som de har sett på TV. Det er han svært ofte ikke. Til gjengjeld er han tvillingbroren. Olav. Og forvirringen er total.

Christian, Jokke og Tromsø

To temaer gjenstår. Hjemvendte spillere og den beste borteturen. Vi starter med førstnevnte. Christian og Jokke. Grindheims hjemkomst kan ikke lovprises nok. «Et scoop» sier Einar. Veiver med armene, mens han lovpriser den hjemvendte Haugar-guttens erfaring og rutine. Slikt som ikke kan kjøpes for penger og som blir utrolig viktig denne sesongen. For dette laget.

Joakim Våge-Nilsen får også mange godord.

- Jokke blir en kanonforsterkning for oss. Får vi han tilbake på det nivået han var på da han var som best i FKH-drakten har vi signert en skikkelig klassespiller. Jeg er utrolig glad for at han er tilbake der han hører hjemme.

Bortekamper. Einar er på mange. Alle han klarer. Favoritten er Tromsø.

- Årets beste bortetur er alltid Tromsø. Da reiser jeg opp på fredag og så hentes jeg på flyplassen av en kompis. Vi innkvarterer oss på hytta hans i Skibotn og setter siden kurs for Kilpisjärvi i Finland. Der har vi «handledag». Siden drar vi tilbake på hytta og snakker offshorespråk hele kvelden. Lørdag har vi en helaften på byen i Tromsø. Søndag er det kamp. Det er den beste turen.

Tromsø står på programmet i år også. Garantert.

Artikkelen kan også leses i FKH-avisa.