Silkefoten fra Sarajevo

I dag fyller Haris Hajradinović 23 år. Bli bedre kjent med FK Haugesunds bosniske midtbanespiller.

11. mai 2016. FKH – Odd på Haugesund Stadion. Resultattavla viser 1-1 og sola skinner fra skyfri himmel på en av årets aller første sommerdager. 27 minutter er spilt i det Torbjørn Agdestein plukker opp en klarering fra Odd-forsvaret og med et lite hodestøt header ballen videre til Haris Hajradinović.  

Fra vel 25 meters hold legger bosnieren først ballen til rette før han med et skritts tilløp klemmer til med venstrebeinet. Bang. Ballen fyker som et prosjektil inn bak Sondre Rossbach i Odd-målet. 2-1! Hajradinović har endelig introdusert seg for Haugesundspublikummet.

Årets mål

På TV sitter ekspertkommentator Egil «Drillo» Olsen og snakker om «et praktfullt langskudd». Av den sorten det drøyer lang tid mellom hver gang en spiller treffer på. Men ikke i dag. Fire minutter senere gjør nemlig Hajradinović det igjen. Bare enda mer spektakulært.

Kiss har først vunnet ballen igjen ute ved sidelinjen – et godt stykke inn på Odds banehalvdel - og siden spilt den videre til Hajradinović som skjærer inn fra høyre. Fra hjørnet av 16-meteren fyrer han av igjen. Sondre Rossbach strekker seg så lang han er, men forgjeves. Skuddet er så hardt og så velplassert at ikke en keeper i verden ville tatt det. 3-1! Årets mål i Tippeligaen ifølge mange.

Etter Odd-kampen skjønte jeg at fremtiden min lå i FK Haugesund.

— Haris Hajradinović

- Den kampen betydde mye. Jeg fikk masse selvtillit av de to scoringene. Det er alltid befriende å få det første målet i en ny klubb og den kampen ble helt avgjørende for at jeg ønsket å bli værende i klubben. Det tar alltid tid til å venne seg til en ny klubb, et nytt land og en ny by, men etter den kampen følte jeg at jeg endelig hadde fått vist hvem jeg er som spiller, sier bosnieren i dag.

Resten av sesongen skulle han bli en nøkkelspiller i laget.

18.02.1994

Reisen mot å bli FK Haugesund hadde begynt 22 år tidligere. I Makedonia.

- Det stemmer. Jeg ble født i Prilep i Makedonia, men flyttet med familien til Tyskland når jeg var seks måneder gammel. Tanken var egentlig å bli værende der, men når jeg var fire flyttet vi siden til Sarajevo i Bosnia-Hercegovina. Familien min er bosniere og selv om jeg også er spilleberettiget det makedonske landslaget og fotballforbundet der har spurt meg om jeg vil spille for landslaget deres har jeg avslått tilbudet. Jeg vil spille for Bosnia-Hercegovinas A-landslag, sier Hajradinović.

Ni år gammel hadde Hajradinović fortsatt til gode å spille organisert fotball. Men når ballen først begynte å rulle skjedde ting fort.

- En liten klubb i Sarajevo besøkte skolen min og inviterte meg til å komme på trening. Der gjorde jeg det så bra at jeg fikk bli med på laget, men etter kun tre måneder kom FK Željezničar på banen og ville ha meg til akademiet sitt. Željezničar er sammen med FK Sarajevo den største klubben i Bosnia-Hercegovina og har den beste ungdomsavdelingen i landet. I mine øyne har de et av de beste fotballakademiene på Balkan.

Željezničar-akademiet

Kommer man til Sarajevo skjønner man fort at den bosniske hovedstaden er en delt by. Fotballmessig. Enten er man blå og Željezničar-supporter eller så er man vinrød og holder med FK Sarajevo. Alt kretser rundt de to klubbene.

- Jeg kommer fra Hrasno, en bydel like ved hjemmebanen til Željezničar. Fra stuevinduet vårt oppe i åssiden kunne jeg se rett ned på stadionet. Alle i den delen av Sarajevo holder med Željezničar. Noe annet er helt utenkelig. Jeg spilte siden i klubben frem til jeg var 18.

Zeljo Haris.png
FK Željezničar G14, 2008. Hajradinović nummer to fra høyre på fremste rad.

Akademiet til Željezničar har fostret mange meritterte spillere opp gjennom årene. Edin Džeko i Roma er en. Ervin Zukanović i Atalanta en annen. Selv ble Hajradinović del av en av klubbens aller beste årganger.

- 94-årgangen som jeg var en del av var veldig, veldig god. Vi ble bare kalt «Den gyldne generasjonen» og av spillerne på laget mitt den gang er det mange som i dag er profesjonelle fotballspillere rundt omkring i Europa. Jeg har egentlig alt å takke Željezničar for som fotballspiller. Uten skoleringen der ville jeg ikke vært der jeg er i dag. Når jeg var liten handlet alt om å utvikle individuelle ferdigheter. Det er slik fotballfilosofien i Bosnia er. Som ung handler alt om teknikk og ballbehandling.

På flyttefot

Etter kun én kamp for A-laget til Željezničar gikk ferden som 18-åring til FK Olimpic. Også det en toppserieklubb hjemmehørende i Sarajevo. Seks måneder senere skiftet Hajradinović klubb på ny. Denne gang til den kroatiske toppserieklubben Inter Zaprešić før han etter et nytt halvår satte kurs for et nytt fotballand. Slovakia. Og landets kanskje aller beste klubb – AS Trenčín.

- Jeg hadde stort sett bare spilt venstreback frem til dess, men i Trenčín mente man at jeg burde spille lenger frem i banen. I Slovakia ble jeg som oftest brukt som sentral midtbanespiller noe som passet meg veldig bra ettersom jeg er en type som liker å ha mye ball. I januar 2015 skrev jeg så under for KAA Gent etter å ha gjort det veldig bra i Slovakia.

Fotballtilværelsen i Belgia startet bra, men ble ganske snart tung og vanskelig.

- Jeg startet de to første kampene etter at jeg kom til klubben. Så ble jeg skadet og satt ut av spill i to måneder. Når jeg siden var spilleklar igjen var det umulig å spille seg inn igjen på laget ettersom man gjorde det så bra. Vi vant ligaen og kvalifiserte oss for Champions League, men selv om jeg satt på benken i de siste serierundene og også spilte den aller siste seriekampen den sesongen, kjøpte klubben en lang rekke gode spillere i løpet av sommeren for å ruste seg for spill i Europa. Da ble veien til spilletid på A-laget enda lengre.

Henvendelsen fra FK Haugesund

Selv om Haris trente med A-laget besto høsten 2015 kun av kamper på reservelaget til Gent. Det var en lite tilfredsstillende situasjon å være i.

- Det var tungt. Alle profesjonelle fotballspillere vil spille kamper som betyr noe. Gent sa at det beste for meg ville være å gå på lån, men jeg måtte vente til årsskiftet før det skjedde noe. Da fikk jeg vite at FK Haugesund ønsket å låne meg. Først var jeg skeptisk til nivået på norsk fotball, og jeg ønsket kun å forplikte meg til seks måneder for å se hvor profesjonell norsk klubbfotball var, men jeg skjønte umiddelbart etter at jeg var kommet hit at spillerne holdt et veldig høyt nivå og at klubben ble veldig profesjonelt drevet. Sett i ettertid lærte jeg veldig mye av motgangen i Belgia.

Da den opprinnelige utlånsavtalen på seks måneder nærmet seg slutten, valgte bosnieren å forlenge utlånsavtalen med tolv nye måneder frem til 1. juli 2017, men før man rakk å komme så langt kjøpte FK Haugesund tidligere denne måneden midtbanespilleren på permanent basis.

- Det at vi var med og kjempet om noe gjennom hele sesongen gjorde det veldig vanskelig å skulle forlate Haugesund. Etter en litt tung start hadde jeg dessuten begynt å komme i form og trivdes kjempegodt i klubben. Når klubben siden ønsket å kjøpe meg løs fra Gent var jeg veldig fornøyd med det. Vi har et veldig spennende lag på gang og kan gjøre det enda bedre enn i fjor dersom de siste brikkene faller på plass. Jeg føler jeg har utviklet meg mye etter at jeg kom hit og jeg trives både på og utenfor banen.

Balkanske vinnerskaller

FK Haugesund har ofte motivert spillerrekrutteringen fra Balkan med at spillerne derifra kommer med en helt egen mentalitet og vinnervilje som er gull verdt i en spillergruppe. Haris har en forklaring på hvorfor det er slik. Det vil si – han har to.

- For det første er det nok et spørsmål om forskjellige kulturer. På Balkan er det aksept for å vise temperament, mens man i Norge er oppdratt til å gå stillere i dørene. Dernest er livet i Norge så godt at man vet at man vil klare seg bra uansett om man lykkes som fotballspiller eller ikke. For oss som kommer fra Balkan er det ikke slik. Livet i Bosnia-Hercegovina og andre steder er vanskelig, med stor arbeidsledighet og lite penger i omløp, så for oss er fotballen den ene muligheten vi har til å virkelig utrette noe i livet. Derfor går vi all in og det er nok der oppfatningen av oss som «vinnerskaller» kommer fra.

Haris 700.jpg
Etablert i FK Haugesund.
Det å ha en eller flere lagkamerater fra samme region i garderoben betrakter bosnieren som en stor bonus.

- Absolutt. Det hjelper veldig med andre spillere fra regionen i klubben. Jeg kan utrykke meg på en helt annen måte når jeg snakker på morsmålet eller når jeg snakker slovakisk med Filip. Dessuten er det enklere med spillere som har den samme bakgrunnen og de samme referansene. De kjenner bakteppet på en helt annen måte enn de andre spillerne på laget.

Drammen

Før mai, kampen mot Odd og de to målene på Haugesund stadion hadde Haris kapret overskriftene i fotball-Norge av helt feil årsaker. Mot Strømsgodset i Drammen ble han utvist etter å ha kranglet med Per Kristian Bråtveit mot slutten av oppgjøret.

- Jeg har lagt det bak meg nå, men det var veldig tungt akkurat i den perioden. Jeg var kommet hit for å score mål og vinne kamper, så det å være ny i laget og være involvert i noe slikt var veldig vanskelig. Det var kanskje min aller tyngste periode noensinne som fotballspiller. Nå bruker jeg derimot ikke tid på det lenger. Jeg er ferdig med den saken og har vært det lenge.

Norge og fotballen

I Sarajevo bor det 400 000. Det er ti ganger så mange som i Haugesund. Det plager ikke bursdagsbarnet.

- Jeg trives i Haugesund. Om det er en stor eller liten by spiller ingen rolle for meg. Fokuset mitt er uansett nesten utelukkende på fotballen, og jeg er ikke opptatt av nattelivet og den slags. Det som betyr noe for meg er fotballhverdagen min og i Haugesund er den veldig bra.

Fotballhverdagen min i Haugesund er veldig bra.

— Haris Hajradinović

I motsetning til hva man kanskje skulle tro opplever ikke den tidligere Gent-spilleren norsk fotball som spesielt fysisk. Tvert imot er klubbfotballen i Belgia tøffere i så måte. I Belgia ligger man også litt lenger fremme taktisk, mens den norske fotballen fint kan måle seg teknisk med den man finner i belgisk Jupiler League.

- Jeg spilte riktignok bare en av kampene mot Rosenborg i fjor, men det er et veldig bra lag. Selv etter belgisk standard. Det er også flere gode lag i Norge og særlig innspurten i fjor var veldig tøff ettersom alle lagene vi møtte kjempet ekstremt for poengene.

Familien og hjemlandet

Som bosniere flest har Haris et stort hjerte for familien og hjemlandet.

- Selv om det er mange problemer hjemme i Bosnia-Hercegovina ville jeg aldri byttet det å komme derifra mot noe. Oppveksten i Sarajevo har gitt meg alt og dessuten bor familien min der. Den betyr alt for meg og er det aller viktigste i livet mitt. Så enkelt er det.

Det er derfor ikke overraskende at det store målet er å bli landslagsspiller for ‘Ljiljani’. Det er langt viktigere enn å ende opp på en bestemt klubbadresse ute i Europa.

- Den beste fotballen i mine øyne spilles i Spania og jeg ville selvsagt ikke hatt noe imot å spille i La Liga, men det er ikke noe mål i seg selv. For meg er det langt viktigere å være et sted hvor jeg får spille så mye som jeg ønsker. Det er mye bedre å spille fast og utvikle meg i FK Haugesund enn å sitte på benken i Barcelona. Å spille fotballkamper er det eneste som betyr noe, avslutter Hajradinović.

Silkefoten fra Sarajevo som i dag fyller 23.

Annonse: