Åttende desember
«Det ynkelige, jammerfulde nederlag, jeg har lidt»
Tallet er åtte. Som i åttende desember.
Cupfinalen.
Man kommer aldri over en tapt cupfinale. Aldri helt. Noen gang.
Der andre kamper alltid etterfølges av en ny og med det også muligheten til å legge et tap bak seg er finalen på Ullevål den siste for året. Siden venter mange, lange måneder i vintermørket til neste.
Måneder med grubling. Måneder fulle av tanker om hva som kunne ha skjedd bare man hadde gjort det slik og slik i stedet. Gått på et ekstra løp. Brukt høyre i stedet for venstre. Taijmet duellen bedre.
Måneder da man virkelig kjenner på vemodet og skuffelsen over å tape.
Der man i 2007 dro til Oslo som oppkomlinger og følte man hadde vunnet lenge før oppgjøret på Ullevål ble sparket i gang, handlet cupfinalen 2019 kun om å vinne. Ikke om festen. Ikke om begivenheten. Ikke om oppstyret.
Kun om å vinne.
Kongepokalen skulle hjem. Premieskapet skulle få det første virkelige troféet. Gullhattene skulle frem og "We are the Champions" skulle runge over Ullevål mens motstanderen satt i garderoben og stirret i gulvet. Historie skulle skrives.
Men slik ble det ikke.
Gullhattene ble aldri tatt frem. Banketten var en lidelse. Og kongepokalen ble med bussen til det andre laget.
Men en dag skal det skje. En dag skal FK Haugesund løfte troféet.
Ingen vet når. Ingen vet hvor.
Men en dag skal det skje.
