Tallet er 23. Som i antall poeng i 1998.

Nedrykket.

Det fantes en tid da verden ikke var som nå. En tid da FK Haugesund målte graden av suksess i om man overlevde i Eliteserien eller ikke. En tid da FK Haugesund var Mjøndalen anno 2020.

Som i 1998.

Året i forveien hadde gitt den første smaken av toppseriefotball, kun tre og et halvt år etter stiftelsesdato, og FK Haugesund hadde berget plassen på ren og skjær entusiasme.

Så kom den vanskelige andresesongen. Den som korrigerte verdensbildet, når alle håpet og trodde det fire år gamle treet skulle fortsette å vokse.

Med kun fem poeng etter 11 serierunder var det i praksis skriften på veggen allerede i juli. Til slutt ble skjebnen beseglet i sesongens siste kamp - mot Kongsvinger. Slik Kongsvinger skulle besegle FKH-skjebnen også senere.

Med tjuetre poeng av syttiåtte mulige ventet nedrykket. Klubbhistoriens første.

Siden skulle det også bli flere - og FK Haugesund falle enda tyngre.

1998 var også året da Norge sist spilte i VM. Det var lenge før Idol og Kurt Nilsen. Lenge før iPhone og Snapchat. Lenge før Krygård, "Gunni", Stople og Velde.

Et annet tusenår.

En tid da man sjekket tabellen på Tekst-TV.

En tid da FK Haugesund fortsatt var en skårunge.

Det er fort gjort å bli historieløse. Det er fort gjort å ta ting for gitt.

Det er fort gjort å glemme hvilken dannelses- og klassereise FK Haugesund har vært gjennom. Hvordan alt siden skulle bli enda verre før det ble bedre. Mye, mye verre.

Siden 2009 har vi overlatt nedrykkene til andre. Brann. Viking. Fredrikstad. Lillestrøm. Og Sørlandet.

I 2009 startet på mange måter toppfotballens nye tidsregning på Haugalandet.

Den som gjør at FK Haugesund i møte med hver eneste sesong skal være Topp 6 i Norge. Og spille cupfinale. 

Fordi vi er på en annen plass i livet.